1. februar 2009

Å love for mye

Det er ikke alle løfter som er like lette å holde. Og når kampen om regjeringsmakt skal kjempes, er det lett å love noe som ikke er særlig realistisk å gjennomføre. Hørte på TV2-nyhetene i kveld at regjeringen Stoltenberg ikke var kommet helt i mål når det gjaldt løftet om 10 000 nye hender i eldreomsorgen. Litt senere kom det fram at regjeringen hadde lovet 10 000 nye årsverk i eldreomsorgen. Etter litt enkel hoderegning kom jeg fram til at regjeringen ville ansette 10 000 pleiere med bare én hånd. Det er lett å tenke seg at mennesker med bare én hånd velger andre yrker enn omsorgsyrker, og jeg er i tvil om det i det hele tatt finnes 10 000 voksne mennesker i Norge som bare har én hånd. Så når det i denne nyhetssaken kom fram at regjeringen hadde klart å fylle 4 400 av disse stillingene, synes jeg det var intet mindre enn imponerende. Men i valgkampen som skal utspille seg i løpet av 2009 håper jeg for politikernes del at de velger å gi løfter som er litt enklere å innfri.

30. desember 2008

Ønske for jula 2009

Julaften er vel overstått, og alle gavene er pakket opp. I vårt velstandssamfunn er det gjerne slik at det er vanskelig å komme på noe å ønske seg til jul. Ofte er det slik at jeg først etter jul kommer på hva jeg egentlig skulle ha ønsket meg til jul. Og så, når neste jul nærmer seg, har jeg glemt hva det var jeg skulle ønske meg. Fram til nå har jeg ikke vært smart nok til å skrive det ned. Men i dag kom jeg på hva jeg skal ønske meg til neste jul: En kombinert mobiltelefon og lommebok. Enten mobil med innebygd lommebok eller lommebok med innebygd mobil. Det avhenger om man foretrekker å handle på El-kjøp eller Reisemagasinet. Men det hadde vært så greit om det gikk an å ringe til lommeboka når man ikke husker hvor man la den. Sånn som i dag . . . Kom 15 min. for sent på jobb - og har fremdeles ikke funnet lommeboka. Hadde vært utrolig greit å bare ringe den . . . Hadde jeg bare vært smart nok til å ønske meg en slik til jul.

11. november 2008

Når bare seier er godt nok

I kveld kom jeg inn på badet mens Simon holdt på med kveldsstellet.

"Mamma, er ikke du glad for at jeg vant kappløpet?" spurte han.

Vår familiehverdag består av en uendelig rekke kappløp. For oss voksne kan livet noen ganger fortone seg som et kappløp med tiden. Guttene, spesielt Simon og Andreas, har kappløp i mange av dagliglivets handlinger, f.eks. hvem som er raskest til å kle på seg, eller hvem som kommer først ut til bilen. Jeg var derfor nødt til å spørre Simon hvilket kappløp han snakket om denne gangen.

"Det derre kappløpet med egget, vet du," svarte han.

Fremdeles forstod jeg ikke hvilket kappløp han snakket om.

"At det var akkurat jeg som kom først fram til egget da alle sædcellene svømte om kapp," forklarte Simon.

Hvis det er noe jeg er glad for, så er det at akkurat Simon vant det kappløpet. Så det måtte jeg selvfølgelig fortelle poden. Og jeg forstod hva dagens undervisning på skolen hadde dreiet seg om.

"Og så kom Andreas på andreplass og Erlend på tredje plass," fortsatte Simon.

Så måtte jeg forklare at det var tre forskjellige kappløp, og at de hadde vunnet hvert sitt løp.

Det kan jo være godt for noen og enhver å tenke på, når man føler at livet byr på flere nederlag enn seire, at i livets viktigste kappløp, da det virkelig gjaldt, da bare seier var bra nok, da det faktisk var vinn eller forsvinn, da var vi alle vinnere!

3. november 2008

Mens jeg venter i spenning

I dag er jeg hjemme. Jeg skulle egentlig vært i praksis på en skole på Hånes. Men Andreas var så pjusk på morraen, bleik og ekkel i magen. Så jeg fant ut at det var best å vente litt hjemme og se om det snart gikk over, eller om det ble verre. Det er jo ikke så gøy å sende en nesten-6-åring på bussen til skolen når han ikke føler seg god. Han er ennå ikke der at han synes det er deilig å være hjemme fra skolen...


Det gikk en snau time fra han egentlig skulle gå ut døra, til jeg var svært takknemlig for at jeg ikke hadde sendt ham ut av den døra. For da kastet han opp, ikke litt, men halve bøtta full. Stakkars liten:( Men nå sitter han i sofaen og spiller på Nintendoen sin og har det riktig så greit.


Så mens jeg venter i spenning på om det blir han eller en annen i familien som er neste til å fylle bøtta, får jeg benyttet anledningen til å blogge litt.


Ønsker alle mine millioner lesere over hele verden en riktig god dag;)

10. september 2008

Bare som et lite apropos...

...til forrige innlegg.
Jeg gjorde som Mari, og gikk inn på Blogpatrol for å se hvilke søkeord som var brukt for å komme til min blogg.

Her er hva jeg fant:

bruksanvisninger+leser ikke (Google)

åssen tenner menn kvinner (Google)

helsesøster, blogspot (Google)

sokker og undertøy sammen (Google)


Så hvis dette er temaer dere ønsker å vite mer om, vil altså Google anbefale min blogg:)

Vær forsiktig, lille hånd, hva du gjør...

Slik lød en barnesang som jeg ikke lærte på søndagsskolen, men som visstnok veldig mange andre lærte der. Teksten som fulgte var: "For vår Gud i himlen der, Han ser ned på jorden her. Vær forsiktig, lille hånd, hva du gjør!" Og det var visst flere vers. På denne måten skulle små barn skremmes fra å gjøre noe galt. Jeg har i mine 18 år som deltaker i diverse kristne sammenhenger heldigvis aldri opplevd at denne sangen blir sunget, annet som et skrekkens eksempel på hvordan det var før i tiden.

Grunnen til at jeg trekker fram denne sangen nå, er at det har gått opp for meg at jeg må være litt forsiktig i forhold til hva jeg skriver her på bloggen. Jeg har i og for seg alltid visst at hvem som helst kan lese det jeg skriver. Samtidig har jeg tenkt at det er vel ikke så mange som finner veien til akkurat min blogg. Men plutselig gikk det opp for meg at det faktisk kan være flere enn jeg tror.

En dag for noen uker siden bedrev jeg litt nettsurfing. Jeg var inne på min manns brukerområde. Siden jeg ikke visste at han hadde min blogg i sine "Favoritter", skrev jeg inn adressen på bloggen min i adresselinjen, trodde jeg. Det viste seg at jeg hadde skrevet det inn i Google-søkefeltet i stedet... I stedet for å komme til bloggen min, fikk jeg derfor vite hvor Google fant denne nettadressen. Blant treffene jeg fikk, var en link til bloggen min i en lysbildeserie om blogging. Den var laget av en på Høgskulen i Volda, som et eksempel på at husmødre blogget. Jeg tror neppe det har vært en voldsom pågang på bloggen min etter dette, og jeg vet heller ikke i hvilken sammenheng denne lysbildeserien er blitt brukt. Men det var jo litt morsomt at vedkommende hadde funnet frem til akkurat min blogg i jungelen av husmødreblogger.

Nå er det ikke slik at jeg har skrevet noe jeg ikke kan stå inne for eller jeg ikke vil at andre skal vite, såpass oppegående er jeg. Likevel ble det en liten vekker. Heldigvis skriver jeg stort sett om meg selv og mitt eget liv, så det vil i tilfelle være meg selv det går ut over. Så dere som håper på litt snuskete sladder og intime betroelser får se dere om etter en annen blogg... Og dere som blogger selv: Vær forsiktig, lille blogger, hva du skriver....

27. august 2008

Ny jobb og nytt semester

I skrivende stund er jeg akkurat i gang med tredje semester av helsesøsterutdanningen. Sitter på biblioteket på Høgskolen i Telemark i Porsgrunn, og lengter hjem... Skal i gang med lesingen nå, men på et eller annet underlig vis er det så mye annet som frister mer. Rare greier egentlig.

I tillegg har jeg akkurat startet i ny jobb. Dette skoleåret skal jeg jobbe som helsesøster i Evje og Hornnes kommune i 40 % stilling. Der skal jeg jobbe med småbarn i alderen 0-5 år, elever i videregående skole og helsestasjon for ungdom. Det er veldig spennende og utfordrende i bøtter og spann... Også så gøy!

Det blir en travel høst. Snart skal jeg ha praksis, og da skal jeg jobbe 4 dager i uken på praksisstedet, i tillegg til en dag i uken på Evje. Så for første gang i mitt liv skal jeg se hvordan det er å kombinere full jobb og familie.

Andreas har begynt på skolen, og det er selvfølgelig veldig stas. Men nå er det to gutter som skal motiveres til å gjøre lekser, og det kan kreve en liten dose tålmodighet. Denne uka er det pappa som må klare det alene.

Erlend har begynt i ny barnehage denne høsten, og det ser heldigvis ut til å gå fint. Nå har vi kortere vei til barnehagen, og bare to steder å forholde oss til, nemlig skolen og barnehagen. Forrige skoleår hadde vi skolen og to barnehager, så det er absolutt en forbedring.

Simon går nå i tredje klasse, og begynner virkelig å bli stor gutt. Det føles litt rart å ha to skolebarn, og litt vemodig at tiden går så fort. Samtidig er det jo litt deilig når guttene gror til og blir mer selvstendige.

Vi har også fått et nytt familiemedlem i løpet av sommeren. Endelig har vi fått en jente til i huset! Katten Pepper ble innlemmet i familien for en drøy måned siden, og fyker rundt i huset som en sort tornado. Til og med Hans, som ikke har vært så glad i katter tidligere, synes det er stas. Og jeg, som alltid har ønsket meg katt, er veldig godt fornøyd. Så lettelsen var stor da katten overlevde hoggormbitt som den fikk på hytta da vi hadde hatt den i en uke. Forhåpentligvis har den nå lært at det ikke er særlig smart å leke med hoggormer.

Jepp - dette var en liten oppdatering på livet mitt. Det er sikkert ikke mange som leser dette - de få som av og til gjestet bloggen min har vel gitt opp for lengst.

Men skulle noen titte innom - så vil jeg gjerne ønske dere en riktig god høst! Så skal jeg prøve å bli litt flittigere på bloggefronten:)